Norsk politikk består av et mangfold av partier, ideologier og allianser. Å forstå disse er nøkkelen til å delta i samfunnsdebatten og skjønne hvordan landet styres. Denne artikkelen gir deg en oversikt over historien og ideologiene som former Norge i dag.
Det politiske spekteret og viktige skillelinjer i Norge
Den mest brukte måten å forstå norsk politikk på er gjennom den tradisjonelle venstre-høyre-aksen. Denne aksen handler i stor grad om synet på økonomisk likhet og statens rolle i økonomien. På venstresiden finner vi partier som Rødt, SV og Arbeiderpartiet. Disse prioriterer økonomisk likhet og offentlig styring, ofte med røtter i arbeiderbevegelsen og sosialistiske ideer. De ser gjerne en sterk velferdsstat og aktiv omfordelingspolitikk som viktige verktøy for å redusere sosiale forskjeller og skape et mer rettferdig samfunn.
På høyresiden finner vi partier som Høyre og Fremskrittspartiet. De legger større vekt på individuell frihet, privat eiendomsrett og en mer begrenset statlig rolle i økonomien. Disse partiene, som i dag gjerne kaller seg «borgerlige», ser ofte markedsøkonomien og fri konkurranse som den beste veien til verdiskaping og velferd.
Mellom disse finner vi sentrumspartiene, som Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Disse omtales ofte som «mellompartier» eller «ikke-sosialistiske». De har ulike ideologiske ståsteder, men posisjonerer seg gjerne mellom de to hovedblokkene. Dette systemet med en venstreside (ofte kalt rødgrønn) og en høyreside (ofte kalt borgerlig eller ikke-sosialistisk) kalles gjerne ‘blokkpolitikk’, og samarbeid innenfor disse blokkene er vanlig for å danne regjering.
Men norsk politikk handler om mer enn bare økonomi og statens størrelse. Andre viktige skillelinjer preger også debatten. Miljødimensjonen har fått økt betydning, der partier som MDG, Venstre og SV profilerer seg sterkt på klima og naturvern, ofte i kontrast til partier som FrP. Den moralsk-religiøse dimensjonen er spesielt sentral for KrF. I tillegg er den territorielle dimensjonen, altså spenningen mellom sentrum og distriktene, viktig, særlig for Senterpartiet. En forståelse av disse ulike dimensjonene gir et mer komplett bilde av norske politiske partier og deres politikk.
Partiene på Stortinget
Stortinget, Norges nasjonalforsamling, har 169 representanter valgt for fire år om gangen gjennom proporsjonal representasjon. Sammensetningen av partier her speiler folkets vilje ved valg og legger grunnlaget for hvem som danner regjering. Etter stortingsvalget i 2021 ble Arbeiderpartiet størst, og valget viste en generell venstredreining. Dette førte til en mindretallsregjering ledet av Jonas Gahr Støre (Ap), først i koalisjon med Senterpartiet, senere kun bestående av Ap. Mandatfordelingen er avgjørende for maktbalansen. La oss se nærmere på partiene som er representert i inneværende periode (2021-2025):
Rødt (R)
Rødt er et sosialistisk parti lengst til venstre, stiftet i 2007 ved en sammenslåing av RV og AKP. Partiet henter inspirasjon fra marxistisk teori og ser kapitalismen som en grunnleggende årsak til urettferdighet. Målet er et klasseløst samfunn uten utbytting, med fokus på reell likestilling og offentlig eierskap til naturressurser. Rødt kjemper for “et Norge for de mange, ikke de få“, og prioriterer kamp mot Forskjells-Norge, styrking av arbeideres rettigheter, en ideell velferdssektor og forbud mot bemanningsbyråer. Partiet kom over sperregrensen i 2021 og har 8 mandater.
Sosialistisk Venstreparti (SV)
SV er et sosialistisk og miljøorientert parti, stiftet i 1975, men med røtter i SF fra 1961. Partiet ønsker et samfunn bygget på solidaritet, rettferdig fordeling og miljøhensyn, og jobber for et “rettferdig grønt skifte”. SV er reformistisk og ønsker en sterk offentlig sektor som styrer økonomien i en mer sosialistisk retning. Historisk har SV vært motstandere av norsk NATO- og EU/EØS-medlemskap, og ønsker heller et nordisk forsvarssamarbeid. Utjevning av økonomiske og sosiale ulikheter, klimahandling og internasjonal solidaritet er kjernesaker. SV har 13 mandater.
Arbeiderpartiet (Ap)
Ap, stiftet i 1887, er Norges største parti med 48 mandater og leder den sittende mindretallsregjeringen. Partiet er sosialdemokratisk og bygger på verdiene frihet, likhet og solidaritet. Målet er et samfunn med like muligheter for alle, trygghet i arbeidslivet og en sterk, offentlig finansiert velferdsstat. Ap er reformistisk og pragmatisk, og har historisk vært det dominerende styringspartiet i Norge. Partiet er for norsk NATO- og EØS-medlemskap, støtter en gradvis overgang fra fossil energi, og inntar en moderat posisjon i innvandringspolitikken.
Senterpartiet (Sp)
Sp ble stiftet som Bondepartiet i 1920 og endret navn i 1959 for å favne bredere. Partiet er et sentrumsparti med hovedfokus på desentralisering av makt og bosetting, nasjonal suverenitet og trygghet, og ivaretakelse av distriktenes interesser, inkludert norsk landbruk og matproduksjon. Sp er kritisk til markedsliberalisme og sentralisering, og er en tydelig motstander av norsk EU-medlemskap og skeptisk til EØS-avtalen. Partiet bygger på et verdigrunnlag om å bygge samfunnet nedenfra. Sp har 28 mandater og dannet regjering med Ap etter valget i 2021, men trakk seg fra regjeringen i 2025.
Miljøpartiet De Grønne (MDG)
MDG, stiftet i 1988, er Norges yngste stortingsparti og bygger på en grønn ideologi. Partiet setter miljø og klima over tradisjonell økonomisk vekst, og mener all politikk må respektere naturens tålegrenser. Fokus er på livskvalitet, klimasmart samferdsel, naturvern, en rask omstilling til et fornybart samfunn og solidaritet med natur, fremtidige generasjoner og undertrykte grupper. MDG regner seg som blokkuavhengig, men samarbeider ofte med venstresiden. Partiet har 3 mandater og er positive til EØS og internasjonalt klimasamarbeid.
Kristelig Folkeparti (KrF)
KrF, stiftet i 1933, er et kristendemokratisk sentrumsparti. Partiets politikk bygger på et kristent verdigrunnlag hentet fra Bibelen, den kristne kulturarven og menneskerettighetene. Sentrale verdier er nestekjærlighet, forvalteransvar og et kristent menneskesyn som vektlegger menneskeverdet fra unnfangelse til naturlig død. KrF er særlig opptatt av familiepolitikk, kamp mot fattigdom, trosfrihet og internasjonal bistand. Partiet har 3 mandater og kom under sperregrensen ved valget i 2021.
Venstre (V)
Venstre er Norges eldste parti, stiftet i 1884, og representerer sosialliberalismen. Partiet kombinerer troen på individuell frihet med et sterkt sosialt ansvar. Målet er en aktiv stat som sikrer like muligheter, sosial rettferdighet og grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet og trosfrihet. Venstre legger stor vekt på kunnskap, utdanning, miljøvern, grønn omstilling, samt gode vilkår for gründere og småbedrifter. Partiet er en sterk forsvarer av det liberale demokratiet og internasjonalt samarbeid. Venstre har 8 mandater.
Høyre (H)
Høyre, også stiftet i 1884, er et konservativt parti med liberale trekk, ofte beskrevet som liberalkonservativt. Ideologien bygger på tillit til enkeltmennesket, individuell frihet balansert med ansvar, privat eiendomsrett og markedsøkonomi som motor for verdiskaping. Høyre ønsker gradvise samfunnsendringer og vektlegger kunnskap, innovasjon, en sterk rettsstat og en ansvarlig økonomisk politikk. Partiet er pro-NATO, støtter EØS-medlemskap, og har en relativt sentrumsorientert linje i sosiale spørsmål, kombinert med en streng, men rettferdig innvandringspolitikk. Høyre har 36 mandater.
Fremskrittspartiet (FrP)
FrP ble stiftet i 1973 (først som Anders Langes Parti) og er et liberalistisk og høyrepopulistisk parti. Individets frihet står sentralt, og partiet ønsker å begrense statens makt og innflytelse gjennom lavere skatter og avgifter, mindre byråkrati og økt valgfrihet. FrP er kjent for en restriktiv innvandringspolitikk. Andre viktige saker er bedre eldreomsorg, samferdsel (spesielt veiutbygging) og strengere straffer for kriminalitet. Partiet er pro-NATO, men ønsker å reforhandle EØS-avtalen for å sikre større nasjonal handlefrihet. FrP har 21 mandater.
Denne oversikten gir en introduksjon til partiene på Stortinget. For en dypere forståelse av deres politikk på ulike saksfelt, anbefales det å se nærmere på partiprogrammene og følge med i den politiske debatten.
Historisk utvikling og særtrekk ved norsk politikk
Partienes historie og organisering
Dagens partier har røtter langt tilbake. Venstre og Høyre vokste frem på 1880-tallet under kampen om parlamentarismen og nasjonal selvstendighet. Særlig viktig for Venstres tidlige historie var den såkalte kulturnasjonalismen, en bevegelse der kampen for demokrati ble flettet sammen med fremming av norsk språk og kultur, i opposisjon til den gamle embetsmannsstaten. Arbeiderpartiet ble stiftet i 1887 for å representere arbeiderklassen. Partiet gjennomgikk en viktig ideologisk reise, spesielt på 1930-tallet, fra revolusjonære ideer og medlemskap i Komintern, via splittelser og gjenforening, til å bli et reformorientert sosialdemokratisk parti som dannet regjering i 1935.
Partienes organisering har også endret seg over tid. Fra å være brede medlemsorganisasjoner basert på frivillighet, har de blitt mer profesjonaliserte. I dag ser vi færre medlemmer, men flere heltidsansatte politikere og rådgivere, og en større avhengighet av offentlig partistøtte. Denne profesjonaliseringen kan påvirke politikkutformingen. Interessant nok viser forskning at partienes organisering og interne struktur – deres grad av ‘institusjonalisering’ – kan være like avgjørende som ideologi for hvilken politikk de faktisk fører, spesielt når det gjelder evnen til å satse på langsiktige, universelle velferdsordninger. Rammene for partienes virksomhet er formalisert gjennom partiloven fra 2005, som setter regler for blant annet finansiering, registrering og åpenhet.
Særtrekk ved norsk politikk og veien videre
Sammenlignet med mange andre land i Europa, har Norge i liten grad sett fremvekst av sterke, høyreekstreme partier. Selv om FrP har en tydelig høyrepopulistisk profil, har partier med mer ytterliggående synspunkter ikke fått varig fotfeste på Stortinget. Hvorfor er det slik? Analyser, blant annet knyttet til politikk og demografi i Nord-Norge, peker på at det i mange lokalsamfunn er en sterk bevissthet om behovet for innvandring for å opprettholde tjenester og næringsliv, for eksempel innen fiskeri og helse. Dette kan dempe grobunnen for fremmedfiendtlighet. Den norske modellen, med relativt små forskjeller, høy tillit og en konsensusorientert politisk kultur, bidrar trolig også til å motvirke ekstremisme og polarisering.
Likevel er ikke det norske partisystemet statisk. Nye saker, spesielt klima og miljø, utfordrer den tradisjonelle venstre-høyre-aksen og skaper nye konfliktlinjer og samarbeidsmønstre. Partienes syn på internasjonalt samarbeid, særlig forholdet til EU og EØS-avtalen, er en vedvarende kilde til debatt. Samtidig pågår diskusjonen om hvordan velferdsstaten skal finansieres og organiseres i møte med en aldrende befolkning og nye behov. Hvordan partiene tilpasser seg globalisering, teknologisk endring og en usikker verden, vil forme Norges fremtid. Å forstå deres ideologiske kompass og historiske bagasje gir oss et bedre grunnlag for å delta i samtalen om veien videre. Vårt engasjement er og blir demokratiets viktigste drivkraft.